Jakten på SOMMERLANGA

 

"Vit, o fyrste, at mellom de år da de store havdyp oppslukte Østlandet og de
strålende byer, og de år da Gabrielsens sønner hadde sin glanstid, var det en makeløs
epoke, da glitrende fiskeplasser lå spredt over den ganske verden som blå kapper under stjernene.
Hit kom Svein, arkivaren, den tynthårete, barske røver og drapsmann
med fiskestang i hånd, med sitt umåtelige tungsinn og sin uslåelige munterhet, og snart hadde han lagt Bergens smykkeglitrende troner under sine sandalkledde føtter."

 

 

I forgagne tider ble østlendinger som hadde ærend i den forjettede stad møtt av lukket stadsport, og akkompagnert av ikke helt stø trommerytmer, skarrende hånlatter og sporadiske armbrøstpiler, måtte de vise ydmykhet og tre ganger fornekte lydighet til kongen før de allernådigst fikk passere.

 

Slik er det ikke lengre (desverre?), men Svein med følge måtte forsere tett Rododendronjungel før de fikk innkvartere seg på Ølgylts herberge.

Så fulgte noen forlystede dager, hvori stadens severdigheter ble fortært og lystige barnestemmer narrativiserte over seler, sklier og sjø. Flere av de tilreisende fikk sitt første møte med Brunsneglens rike til allmenn jubel.

Men Ølgylts avkom måtte trekke nordover, og Sveins`måtte østatt, hvilket levnet to døgn med uendelig potensiale. Mange mulige målsetninger ble modulert, men den lengste multifilamenten gikk til :

Som seg hør og bør, når jeg legger premissene, måtte det starte slik:

Men om enn så festlige de er, var det ikke de vi var på jakt etter.

Som en liten kuriosa kan jeg nevne at jeg hadde lagt sirkelkrokene hjemme, for her var målet å gjøre tilslag for Ordfører og heimstad, og få røsk tilbake. Tunge røsk! Nå vet jeg hvor de befinner seg i februar og mars, men i juli? Vi lette både fjern og nær, på dyp og på skjær, med mye besvær, for å få det her:

 

Det er så man kan se at søvn ikke hadde vært en prioritet denne uka. Men hva gjør vel det når man sitter i egen båt på vindstille hav?

Langa var både fin og sprek, men ikke helt stor nok. Så vi måtte lete videre.

 

Underveis nappet det jevnt og trutt, og for the travelling archivarian ble det noen små oppgraderinger på pers på arter man stort sett aldri husker persen på.

 

 

Gorrhysa ble tatt av gumslurken (haha, for de som kjenner til nordnorsk terminologi) utenfor Bontelabo. Og her passer det å nevne det jeg hadde tenkt å si under Bontelabo Battle (før kameraskrekken fjetret meg).

Navnet Bontelabo er ikke forklart, men det finnes flere teorier. En av de mer sannsynlige er at da Christoffer Valkendorf i 1556 fordrev kvinnene fra gledeshusene hit, fulgte vertshusene etter, og stedet har da navn etter et av dem. Sannsynlig teori, men ganske kjedelig. Da er den finere den med at navnet stammer fra Pont de la boue, som betyr bro over gjørme. Som ikke bare beskriver hvordan bukta så ut på den tiden, men også er en egnet eufemisme for at det var her skittbrygga lå, hvor all dritten ble skipet ut.

En enda mere usannsynlig teori er at dette er et svært egnet område for leppefisk, Bon te labrus; fint for leppefisk.

Åkke som, Bonten leverte ikke noe særlig, så vi var ikke der så lenge.

 

Når morgenen kom ble det et lystig liv av sprettende sjøørret, plaskende makrell og syngende måker, så jeg nøkket opp litt mere agnfisk før vi fortsatte jakten på rette langeplass.

Trøttheten begynte å bli veldig merkbar:

så når det bare gikk i brunsnegler (de største til meg og de minste til svein) syntes vi det fikk være nok for denne økta.

Over litt flytende kveldsmat i frokosttid oppsummerte vi dag en av Jakten

Ni arter, småfine fisk, flotte forhold og hyggelig som bare pokkern, men ikke full klaff. velvel, vi hadde en sjanse til. Men først måtte det soves litt.

 

Etter noe som føltes som fem minutter på puta, men var seksti ganger så langt, røsket det i lysten til å høre det klukke mot baugen, så vi ulvet i oss mat og kaffe og kom oss utpå igjen.

Siden bergensk sommer pleier å være slik:

 

var vi forberedt med nok av tørre klær og regntøy. Lite ante vi at det vi faktisk skulle få oppleve var slikt:

 

og når alle Pricksessene lå nede på Tysnesfest kunne vi boltre oss fritt i "The search for Skråning".

Fiskene nappet villig vekk,

og sumarnatta som definitivt ikke skulle soves bort kunne komme tuslende over kløverenga

 

Nattfiske betyr å se etter lysende øyne, og de var det mange av

Sveins var gravid og valgte å føde en liten tass i båten, så den fikk vi fort ut igjen.

Og etterhvert fant vi langene

Det var festlig, festlig og festlig, selvom de store uteble.

Og når vi så dette:

tenkte vi begge på dette

Og det skal være sikkert og visst at mye blod hadde rent denne natten, men ikke nok.

 

Vi moret oss litt med småtorskene, siden makrellen ikke dukket opp.

Men som dere ser hjalp ikke denne

Det ble vått igjen.

 

Det at morgenstund har gull i munn er tull i grunn, så kaffekoppen smakte veldig godt.

På dette tidspunktet hadde vi dratt helgens femtiende fisk om bord, men ennå ingen større enn langa på litt over sju. Powwow og palaver måtte til. Sveins intuisjon sa at vi skulle tilbake til en kant vi hadde fisket av tidligere, så det gjorde vi. Og det var turens lureste innfall.

Idet søkket mitt dunket i bånn røsket det til og når jeg røsket til, røsket det ENDELIG tilbake. Damn, det føltes godt å kjenne krefter i andre enden!

Og når turens første tosifrede lange brøt vannflata kunne skuldrene senke seg. Men det var nå litt forgjort at jeg skulle få de fem-seks største brosmene, og de største langene, så Svein tok seg tid til å skifte til sitt egenkomponerte langetackel og sette på nytt agn og senke ned i dypet.

Mens han gjorde det funderte han over at det egentlig ikke var nødvendig å dra til Langesund, når han kunne komme til Bergen og fiske etter de samme beista her. Og det var de forløsende ordene som skulle til for å blidgjøre de bergenske divinitetene. De skulle skjenke han en avslutningsgave, og for en gave det ble.

Stangtuppen bevegde seg slik store langer får den til å gjøre, og det uttrykket han hadde når røsket som svarte var voldsomt var ren salighet. Fisken ville absolutt ned til bunn, men med rette blanding av inkantasjoner og press, klarte han å løfte den opp i de frie vannmassene. Kampen videre oppover var akkurat det han hadde krysset fjell og daler for å oppleve.

Tilslutt kom det opp noe som fikk min fisk på 13,4 til å se latterlig liten ut. Med fisken i båten satt vi begge utmattet og bare stirret på den, lenge. Men tilslutt gjorde vi oss klar for veiing og bilder. Fisken var for stor for vekta som gikk til 25kilo, og for lang til at vi fikk løftet den helt klar av dørken. Vi måtte ta bildene først, og så dele den opp for veiing.

To svært fornøyde stykk Gabrielsen:

 

Stor lange hadde han håpet på, men å slå persen på 23 hadde han ikke regnet med:

28,1 kilo og 171 centimeter.

Og da var vi begge enige i at vi ikke trengte å fiske mere denne helgen.

Det gjenstod jo også litt arbeid for å konvertere disse til å kunne havne i magen, men kanskje ikke på denne måten:

Totalt på disse to dagene hadde vi da fått 52 fisk (28-24 til meg), 12 arter, 135kilo fisk i båten, noe som gir en gjennomsnittsvekt på 2,6kg, og en drøss med fine minner og bilder.

"And thus, my prince, when Svein the Archivarian departed the annals of men, he did so with a smile"